Historien bak

En maske er en direkte avstøpning av ansiktet, oftest i gips. Ved livsmasker blir den tatt direkte på huden til en levende person, ved dødsmasker ble den foretatt kort etter at døden har inntruffet. Ifølge en ofte gjentatt historie, ble liket av en ung kvinne trukket ut av elven Seinen i Paris rundt slutten av 1880-årene. En patolog ved Paris likhus ble så betatt av hennes skjønnhet at han lot en arbeider støpe en maske av ansiktet hennes. Kopier av masken til «Den ukjente kvinnen fra Seinen» ble raskt et vanlig innslag på veggen til kunstnere i Paris' bohemmiljøer etter 1900. Hennes maske var inspirasjon for mange litterære verk.

Det var populært å bruke masken til å fastholde det siste bildet av ansiktet for å forevige personen og stille ut masker av fremstående personer som f. e. Beethoven og Bjørnstjerne Bjørnson. Disse maskene, et verdifullt minne for ettertiden, ble hengt opp for å vise at den store genius var utåndet eller å vise slekten tilbake i tid. Den amerikanske forfatteren Laurence Hutton begynte rundt 1860 å fatte interesse for avtrykkene av kjente menneskers ansikter. Han ønsket å bevare både livsmasker og dødsmasker for ettertiden, og i dag anses Hutton-samlingen for å være verdens fineste samling av ansiktsavtrykk av kjente mennesker. Hutton forsto at detaljene på masker, såkalte kroppsavstøpninger, kommer tydelig frem og ansiktstrekkene blir gjengitt med forbløffende likhet.